Internasjonal bruk
Denne siden gir en oversikt over noen av byene og landene som bruker allokeringsmekanismer.
Det er ikke en uttømmende liste.
Formålet er å vise hvilke algoritmer som er i bruk i dag, i byer og land som har brukt mye tid og penger på forskning og utprøving av ulike mekanismer.
Hovedfokuset er på skoleopptak, men lignende algoritmer kan brukes til barnehageopptak,
reallokering (f.eks. barnehagebytter), sykehusplasser, turnusplasser for leger,
opptak til fritidsaktiviteter, og mer.
Det er i hovedsak tre måter å utføre f.eks. et skoleopptak på:
- Marked med penger. Hver skole setter en pris, og markedet dikterer.
Populære skoler kan skru opp prisen, og skoler blir naturligvis ofte opptatt av å ta inn de som kan betale mest.
Rene markeder for barnehager, skoler, osv., der tilbydere kan skru prisen så høyt de ønsker, er lite populært i de fleste land.
Derimot er det ikke uvanlig at det er en viss prising, også i Norge.
- Individuelle søknader. Hver elev søker på hver skole, som om det var likt arbeidsmarkedet for voksne.
Dette kan bety at det ikke finnes noen sentral mekanisme, slik at hver elev f.eks. må registrere seg i hver skoles digitale portal og fylle ut skjema og forholde seg til potensielt ulike frister for aksept av tilbud.
Det kan også bety at det finnes en sentral mekanisme, men at hver elev f.eks. må skrive søknadsbrev eller ha intervju med hver skole.
Dette fører til mye arbeid for både elever og skoler, samt at “trynefaktor” potensielt får større effekt.
- Allokeringsmekanismer. Man har én sentral mekanisme. Hver elev rangerer skolene, og hver skole rangerer elevene. Deretter velger man en algoritme som innfrir opptaket. Metoden er apolitisk, fordi en skole kan rangere etter nærskoleprinsippet, eller etter karakterer, eller noe helt annet.
Alle metodene har fordeler og ulemper, men min mening er selvsagt at en velimplementert allokeringsmekanisme ofte (men ikke alltid) er det beste valget.
Skoleopptak
De aller fleste moderne skoleopptak er implementert ved hjelp av en sentral mekanisme og bruker algoritmen “Utsatt aksept” (deferred acceptance) heller enn “Bytteringer” (top trading cycles).
Fra 1970 til 2020 gikk mer enn 90 land over til sentraliserte system for skoleopptak og universitetsopptak.
New York og Boston bruker “Utsatt aksept”
National Bureau of Economic Research skrev i The Welfare Effects of Coordinated High School Assignments om fordelene med “Utsatt aksept” (Deferred Acceptance), som har vært brukt siden 2003 i New York.
Algoritmen brukes på 90 000 elever og 300 skoler.
Før fikk 63 % av elevene plass på en skole de ønsket å gå på, mens etter innføring av utsatt aksept fikk 89 % av elevene plass.
I 2005 endret Boston også til utsatt aksept, se Changing the Boston School Choice Mechanism.
Chile innførte “Utsatt aksept” nasjonalt i 2016
Chile lanserte et nasjonalt skoleopptakssystem i 2016.
Systemet bruker “Utsatt aksept” og erstattet et desentralisert system der skoler kunne velge elever basert på intervjuer, opptaksprøver og inntektsbevis.
Les også artikkelen A Decade of Centralized School Choice Admission in Chile: Achievements & Challenges.
I Storbritannia brukte 16 lokale myndigheter tidligere en ikke-strategisikker mekanisme (umiddelbar aksept) for videregående skoler.
Etter forskning som viste systematisk manipulasjon av systemet, gikk England over til en variant av “Utsatt aksept” i 2008.
Se From Immediate Acceptance to Deferred Acceptance: Effects on School Admissions and Achievement in England.
Ungarn bruker “Utsatt aksept” nasjonalt
Ungarn har implementert “Utsatt aksept” for både videregående og universitetsopptak på nasjonalt nivå, se Student Admissions in Hungary as Gale and Shapley Envisaged.
Hva gjør vi i Norge?
Generelt har vi mange lover, regler og forskrifter, men veldig lite konkret informasjon om algoritmene og hvordan de faktisk fungerer.
I norsk sammenheng har jeg aldri sett referanse til forskningslitteratur, ei eller pseudokode, eksempler eller referanser til egenskaper som effektivitet, stabilitet eller strategisikkerhet.
- Barnehage. Reguleres av barnehageloven, som er rimelig vag, og den enkelte kommunes egne regler.
Oslo kommune dokumenterer rimelig godt på siden Hvem får tilbud om barnehageplass først, der de skisserer en semi-manuell prosess med flere opptaksrunder.
Om algoritmen er strategisikker, effektiv, osv. står det ikke noe om.
Hvordan algoritmen fungerer i detalj står det heller ikke noe om.
Dette gjelder de aller fleste kommuner - Oslo er faktisk en av de beste på dokumentasjon.
Kommunene står fritt til å implementere ikke-optimale mekanismer uten å dokumentere hvorfor de har valgt akkurat denne løsningen.
En interessant sak er denne klagen til sivilombudet.
- Barneskole. Skolekretser og nærskoleprinsippet avgjør. Å søke om en annen skoleplass enn den som er gitt via nærskoleprinsippet er en manuell prosess og involverer kommunens skjønnsmessige vurdering.
- Ungdomsskole. Det vanlige er at alle fra én barneskole går til samme ungdomsskole, se f.eks. denne listen for Oslo kommune.
- VGS. Nasjonalt opptak koordineres via VIGO, som eies av fylkeskommunene. Siden Inntaksregler og poengberegning forteller oss at man har rett til å komme inn på ett av tre utdanningsprogram som man ønsker, men ingen garanti for hvilken skole. Noen fylkeskommuner tillater elever å søke innad i hele fylket, mens andre tvinger elever til å søke på den nærmeste skolen. Algoritmen beskrives ikke presist.
- Universitet. Koordineres via Samordna opptak (se også Wikipedia). Heller ikke her finner vi noen presis beskrivelse av algoritmen, så hvordan f.eks. likestilte søkere håndteres, eller hvordan kvoteringene håndteres i detalj, osv. vet vi ikke.
- Leger i turnus. LIS1-stillinger (tidligere turnustjenesten) har ikke noe sentralt opptak utover felles datoer. Hver lege søker på hver stilling og intervjuer på samme måte som i andre tilsettingsprosesser. Prosessen skjer manuelt i fem runder.